(no subject)

"ég gaf ykkur von sem varð að vonbrigðum... þetta er ágætis byrjun"
"i gave you hope that became a disappointment... this is an alright start"

(no subject)

Jeg vet at det er feil å tro at alt er bra nå, men det føles så bra at det er umulig å la være. Det er ubeskrivelig bra og det skremmer meg, selvom jeg sier til min beste venninne at det ikke hjelper å la seg skremme av det, at det bare må nytes, for det må jo bare nytes mens det fortsatt er bra. Vi hørte på kveldsmat i hver vår øreplugg på trikken, og lo av ting ingen andre kunne høre. Og han følger meg ut av lesesalen og ned i aulaen og helt ut når jeg skal gå. Vi kyssa på lesesalen i dag, og en jente skulte stygt på oss, for jeg vet jo hvordan det er, det er ganske irriterende, men så utrolig vanskelig å la være når han sitter der rett ved siden av og er fin. Så jeg lo bare litt inni meg og kyssa ham mer. En gang er det hennes tur, og da er det jeg som skuler fordi jeg ikke har kjæreste lenger.

Men akkurat nå har jeg det og jeg har ikke bare det jeg har de beste vennene i hele verden og sammen gjør dette meg uovervinnelig denne høsten. Det kan regne og snø og blåse så mye det bare vil, og jeg kan være blakk og kronisk forkjøla, men det kan ikke gjøre dette noe mindre bra, for alt i hele verden er på maks og jeg husker at jeg syntes det i fjor også, men nå er maks enda mer maks enn det var da.

(no subject)

Jeg hører på Håkan Hellstrøm fordi han elsker alle, og får meg til å føle meg fin. Jeg har kjøpt en lue. Også har jeg snakket han til å være kjæresten min igjen. Jeg vet at man egentlig ikke skal gjøre sånt, men jeg føler meg så sikker på at dette er noe vi vil begge to, egentlig, og det er ikke det at jeg ikke tror det er noen grunn til usikkerheten hans, jeg tror bare ikke grunnen er meg. Jeg tror det er en grunn til at han ikke kan la være å se på meg på den måten, og til at han ser et bilde av en gammel nedslitt vingård i Provence og sier "der kunne vi bodd, det er nok ikke så dyrt". Og ingen i hele verden har noen gang fått meg til å føle meg så trygg som ham, og det må jo være en grunn til at det er sånn? Vi kommer nok aldri til å bli det perfekte par som gir deg tilbake troen på kjærligheten, vi kommer ikke til å flytte sammen og etablere oss og få hund. Kanskje blir det som Linn sier, at vi kommer til å være frem og tilbake for alltid. Avbrutt av mislykkede forsøk på ordentlige forhold, helt til vi plutselig har fått et barn sammen. En helvetes unge, akkurat som fortjent. Eller kanskje vi ender opp med å hate hverandre og aldri snakke sammen igjen. Det eneste jeg vet er at jeg vil at dette skal vare til det ikke er mer igjen. Og så lenge vi vil ha hverandre så får det være så enkelt som det. Jeg kan bare høre på Håkan og være entusiastisk for andres dater mens jeg venter på at han skal bli litt voksen.

film vs. virkelighet

hvis livet var en film ville jeg gått lange turer med ipoden min om kveldene isteden for å se dårlige tv-serier på laptopen. jeg ville endt opp samme sted hver kveld, men gått forskjellige runder fra tid til annen. en kveld ville du sendt meg melding og bedt om å få møte meg. eller jeg ville gått til jeg endte opp utenfor huset ditt, der du ville sett meg fra kjøkkenvinduet og sluppet meg inn. eller vi ville møttes tilfeldig der jeg alltid ender turen min, du ville satt på samme sted som jeg alltid sitter og ser utover byen med ipoden din og du ville merket at jeg kom, selvom du ikke hørte noe annet enn musikken. og så ville du bestemt deg for det helt motsatte av det du har bestemt deg for i virkeligheten.

jeg vet at ingenting jeg sier kan få deg til å gå hjem og tenke noe annet enn du gjør, men jeg sier det allikevel, for å vite at jeg sa alt som var å si.

når jeg våknet om morgen, hver morgen, tok jeg et valg. jeg bestemte meg for å være kjæresten din. jeg bestemte meg for at jeg ville være sammen med deg, selvom verden er full av andre gutter jeg kunne hatt det fint sammen med. kanskje finere. kanskje noen som liker å gå ut på søndager med meg, eller som ikke har noe i mot å se samme filmene flere ganger. men jeg ville ikke det. jeg var glad for å ha deg.

i virkeligheten går jeg ikke turer om kveldene, jeg sitter hjemme foran laptopen og ser dårlige tv-serier for å slippe og kjenne etter. eller jeg omgir meg med mennesker døgnet rundt, fra jeg spiser frokost om morgen til jeg sovner i sengen min om kvelden, for å slippe og kjenne på alt inni meg som jeg hadde laget til deg. jeg tror det kan kalles følelser, alt det som sitter bak ribbeina mine og verker. følelser som var spesiallaget til deg. de har ikke noe sted å gjøre av seg nå. kanskje forsvinner de med tiden. kanskje vil det alltid være noe der, bak andre følelser som jeg etterhvert begynner å lage for en av disse andre guttene.

og jeg lurer på om ikke du, som jeg, synes at det er rart at en annen gutt skal holde rundt meg og kysse meg. jeg lurer på om ikke du også går forbi og tenker at dette ikke føles riktig.

og jeg lurer på hvordan man vet at man elsker noen. hva kjennes det egentlig ut som? jeg vet at jeg ikke elsker deg nå, og at jeg ikke gjorde det for en måned siden, men kunne jeg elsket deg om et år? hva er det å elske noen, hvis det ikke er å ikke orke og se den andre ha det vondt? når vet man at man elsker og når vet man at man ikke kommer til å gjøre det?

og hvordan vet man at det man har ikke er det beste man kan få?

to land this kamikaze romance safely

nå har han sagt at han ikke elsker meg og han har sagt at han ikke kommer tilbake og han har sagt at jeg er den eneste han har villet være sammen med på ordentlig siden videregående. jeg hater at han har det vondt. jeg skulle ønske at vondt var det samme som å ville tilbake, men det er nok ikke det. og nå må jeg bare håpe at det en dag kommer en fyr som jeg kan elske og som kan elske meg og som kan gjøre meg like lykkelig og trygg som det han kunne.

(no subject)

jeg vil bare si: ombestem deg ombestem deg ombestem deg ombestem deg ombestem deg ombestem deg jeg vet at du savner meg

men det er visst sånt man ikke sier.

(no subject)

hvis du går nå kan du aldri komme tilbake

sa jeg, og tenkte faenfaenfaenfaen nå går han og kommer aldri tilbake.

jeg vil jo være sammen med deg

svarte han.



det må jo være en grunn til at han alltid ombestemmer seg.

(no subject)

Dette gjør jeg:

Jeg går på forelesninger tidlig om morgenen, mens jeg hører på musikk jeg ikke hører nok på fra før av. Jeg drikker kaffe mens jeg fortsatt ikke har registrert at jeg er våken, mens jeg leser Dagsavisen. Jeg sminker meg før jeg går ut, med kaffekoppen i hånda fordi jeg har dårlig tid, og glemmer nesten å sette den fra meg når jeg skal pusse tennene.

Jeg skriver semesterets første oppgave, noterer som en gal på forelsening, rekker opp hånda på seminaret og fyller vannflaska mi i pausene. Mens jeg sitter blant et titalls andre studenter på pc-salen sjekker jeg underskog istedenfor å skrive det jeg skal om realismens grunnprinsipper og hvorvidt det internasonale systemet er anarkist og preget av væpnede konflikter.

Jeg sover alene og med kjærst, spiser frokost både her og der og prøver å spise noe annet enn pasta til middag. Selvom jeg har det skikkelig bra, føler jeg noen ganger at resten av verden har forsvunnet litt fra meg og at har låst meg inne i et skap selvom jeg ikke har det. Jeg er her fortsatt, og må stadig minne meg selv på det.

(no subject)

jeg har bare gode følelser i kroppen min og fine tanker i hodet og jeg vet ikke hvordan man skriver om det.

men noen ganger tenker jeg at dette må være feil måte å gjøre det på.